DJEVELSKAPEN I DELEGASJONEN

Arbeiderpartiets sekretær Martin Kolberg uttaler til Dagsavisen 25.8.06:
”Samtidig ønsker vi at politikerne lokalt må ta tilbake mye av makten som er delegert til administrasjonen i kommunen. Djevelskapen befinner seg ofte i detaljene. Han ber lokalpolitikerne som å bli bedre ombudsmenn for innbyggerne i kommunen.”
Åpenbart er ”detaljene” i denne sammenheng synonymt med ”delegasjon”, eller ”administrasjonen” for den saks skyld. Dersom politikerne var ombudsmenn for innbyggerne hadde Son ikke hatt Coop butikk og hotell i områder av største betydning for allmennheten, og hørningene hadde beholdt sitt Elverhøy. I stede for Alnabru terminalen hadde Kjenn fått sin lokale Silicon vally variant, tett knyttet til forskningsmiljøet på UMB på Ås i en optisk kablet kommune.
I forvaltningen er kommunen å betrakte som førstelinjetjeneste, som skal gjøre fylkeskommune og fylkesmann oppmerksom på forhold staten bør se nærmere på, for eksempel historiske bygninger med særskilt bevaringsbehov. I Vestby kommune begynte den kulturelle nedturen for alvor da sektorstyrene, som kulturstyre, ble fjernet og ansvaret for å bevare ble delegert til en uinteressert administrasjon, pussig nok utenfor kultursjefens kontor. Enkelt sagt ble kommunen ombudsmann for seg selv, og ikke for innbyggerne. Gjennom utbyggingsavtaler ble kulturverdiene i Son gjort om til klingende mynt for profittjegere og kommunen selv.
Først ute var riving av bevaringsverdige bygninger på Husjordet i Son. Heldigvis misslykkes administrasjon i sitt forsøk på å rive gamleskolen på Solhøy. Båtbyggeriet på Son marina, som Riksantikvaren ville bevare, ”ordnet” administrasjonen opp med. Av administrasjonens mer kuriøse ”rivinger” er bruken av en av kommunens eldste bygninger som brannøvelse! På spørsmål fra Vestby avis på hvorfor huset ble brent (i stede for flyttet), viste bygningssjef Dag Christer Øverland til ”sterke menneskelige hensyn”. Jeg var ikke klar over at pyromani inngikk i den typen menneskelige hensyn administrasjonen var opptatt av. Bygningen var – selvfølgelig – heller ikke meldt av administrasjonen til fylkeskommunens register over verneverdige bygninger.
Historiske bygninger som kan sees fra rådhuset bevares, jfr prestegården som, helt fortjent, er Vestbys flotte stolthet. Her er vi muligens ved poenget. Hadde Kolberg bodd i Son, ville han kanskje tilføyd noe om at områder av særlig regional og nasjonal betydning, det være seg historisk og/eller som rekreasjonsområde, må få styre seg selv.
Administrasjonen på en nyopprettet (i historisk sammenheng) jernbanestasjon som Vestby kan ikke forventes å forstå behovene i et gammelt ladested. Å få selskap på ”stasjonen” av et kjøpesenter, for ikke å snakke om noe så flott som et hotell, er selve drømmen i Vestby. Et historisk ladested som Son med ” Öppna landskap nära havet” er skapt ” så att själen kan få ro”. ”Utvikling” på jernbanestasjonen er ødeleggelse i Son. Politikere og administrasjon som ikke har vært i Son og opplevd sjelens ro ved havet, er selve kjernen i Kolbergs meget betimelige advarsel til ordfører og partifeller i Vestby. Mens Drøbak bare blir flottere og flottere, som kommunesentrum i Frogn, har Vestby kommune startet en tragisk og akselererende nedgradering av Son, fordi administrasjonen er herrer i vårt hus.