”DU MÅ FJERNE DEG FOR AT JEG SKAL BLI KVITT AAKRE”

Tirsdag 12.1.09 kl 1015 ble jeg oppringt av Høyesterettsadvokat Ole Rasmus Asbjørnsen i et av landets større Oslo advokatfirma, Haavind Vislie AS, med krav om å flytte Noah fra Son havn. I motsatt fall ville kommunen komme med taubåt på nytt. Han kunne ikke bekrefte om flyttingen også gjelder andre båter i havna.

Senere på dagen møtte jeg eieren til en av de mange andre båtene som ligger i havna. Han (redaktøren har navnet) hadde mottatt en telefon fra havnesjefen med krav om å flytte båten, fordi "ellers ville ikke havnesjefen bli kvitt Aakre". Det lå imidlertid i kortene at han kunne flytte tilbake når jeg hadde forlatt havna.

Etter hvert føler jeg meg riktig beæret, jeg må virkelig har betydd en del i administrasjonen i Vestby kommune, skal man dømme etter reaksjonene. En ubetydelighet ville ikke fått slik oppvartning. Derfor er det bare logisk at kommunen koster på seg et par tusen kroner for å bruke en topp lønnet advokat til å gi meg meldingen, mens eieren av den andre båten, som ikke har gjort annet galt enn å ligge på feil brygge på feil tidspunkt, må nøye seg med "gratis" telefon fra havnesjefen. I en så alvorlig sak kunne kommunen i det minste ha spandert på seg at eiendomssjefen ringte.

Så kan havnekomité medlem Claus Landmark, fiskerne, sjøskolen og andre med båt i Son stengte vinterhavn, som er enig i kommunens politikk, eller i hvert fall ikke uttaler seg kritisk offentlig, ha en velsignet uke i rollen som de utvalgte til å ha havnesjefens og ordførerens gunst.

NÅR KOMMUNEN PISSER I BUKSA

Rådmannens forslag om å regulere Solhøy skole tomten til bolig illustrerer utmerket kommunens "pyramide" økonomi.

Solhøy skole med Husjordet og eiendommen på andre siden av Deør vei var kommunal grunn, og det økonomisk og miljømessig gunstigste område for bygging av ungdoms- og barneskole. Økonomisk gunstig fordi infrastrukturen var lagt ferdig med lave byggekostnader. Miljømessig fordi vi hadde spart friområdet på Grevlingen, og dyrket mark.

Dessverre ligger kommunens økonomiske interesse i en overlevelse fra dag til dag. For å styrke den kortsiktige likviditeten ble Husjordet, og nå resten av Solhøy, og Son skole solgt. De nye skolene, som Vestby skole, er 100% lånefinansiert og momsrefusjonen inntekstsført. Dette er som å tisse i buksa. Kommunen får både salgssum og 25% av skolebyggene til forbruk, hvilket varmer godt. På sikt er dette en kald affære, pengene skal tilbakebetales. Med avdragsfrihet og lav rente er den regningen skjøvet frem i tid, og blir ansvaret for andre politikere enn de som styrer i dag.

Eiendommene i Son er solgt til fordel for kommunens generelle drift og spesielle formål som oppussing av Vestby eiendommer som Teten, Prestegården mm. Byggingen av skolene, og Vestby skole med hall, er en gjeld lagt på kommende generasjoner. Med avdrag og stigende rente blir det en kald affære.

Tidligere ordfører Ludviksen var en mester i politisk manipulering. Desssverre stoppet det ikke der, og dessverre synes et regimeskifte langt unna. Høyre torpederte velgernes ønske om regimeskifte ved valget i 07 ved å vende seg til Ap/Frp koalisjonen, som hadde tapt.

ESTBY KOMMUNES ØKONOMI ER VELGERNES ANSVAR

V

Ved ordførerskiftet i 1999 var kommunens gjeld 200 mill. Etter åtte år med Ludviksen som ordfører steg den til vel en milliard, og er nå på halvannen milliard.Son og Grevlingen skoler ble bygget mer enn dobbelt så dyrt som nødvendig, med samme standard. Ludviksen var formann i byggekomiteen begge steder. Næringsutviklingen, som i realiteten er lagerbygg, er ute av økonomisk kontroll, og har dessverre aldri vært det. På tross av utallige oppfordringer har posisjonen aldri fremlagt regnskap for "næringsselskapet", dvs om kommunen subsidierer etableringene og om lagerbyggene er gjøkunger i kommunekassa. Leien for service huset i havna overstiger inntektene, dvs kommunen betaler for gjestende båter, osv osv.

Hvordan kan det ha seg at velgerne i valg etter valg styrer kommunen mot økonomisk ruin? Ved neste års kommunevalg har det ingen hensikt å stemme. Koalisjonen Frp, H og Ap vil uansett ha flertall.

Syd i bygda står heller ikke Sp eller Krf sterkt etter at John Arne Kjenn meldte forfall til det avgjørende Son havn nord møtet, og varerep fra Krf lot seg true til å stemme med Ap. Hvem har bruk for politikere og partier hvor kameratskapet med orføreren går foran hensynet til velgerne, eller politikere som ikke ståroppreist når det er mest bruk for dem?

Undertegnede har emigrert i midlertidig eksil i båt til Aker brygge i Oslo. Den direkte foranledning var "vinterstengingen" av havna (som ikke gjaldt Sjøskolen, fiskerne eller andre med bedre forbindelse til eiendoms- og havnesjef. At Findstad raskt konverterte havna til sitt private varetektsfengsel gjorde ikke saken bedre.

Liggende med båten midt på lysløypa på Aker brygge får jeg jevnlig spørsmål om støy kvelds og nattetid. Da svarer jeg som sant er at det ikke er noe problem. Som nærmeste nabo til puben i Son kan jeg underskrive på at bråket der til tider var uutholdelig. Kommunens kontroll med sjenking og åpningstider var (og er?) helt fraværende. Søpplet foran Kiwi fløt i helgene. På Aker brygge tømmes søppelkassene (som er tallrike) kontinuerlig og et tallrikt vekterkorps med hyppige poliipatruljer og overvåkingskameraer sørger for at alle kan hygge seg uten å bliplaget, eller plage andre.

Så lenge kommunen har nye eiendommer å selge, og nye momsrefusjoner på inntektssiden, kan den pryramide baserte økonomien fortsette.

Det er sagt at men kan lure en mange ganger, men mange bare en gang. Når det gjelder Vestby velgerne er det tydelig at de kan lures mange ganger, periode etter periode.

HVORFOR JEG SKAMMER MEG OVER VESTBY KOMMUNE

For soninger er det mange grunner til å være misfornøyd med å være en del av Vestby kommune. Mislykkede tiltak er tidligere vel dokumentert i kø. Det mest aktuelle i sommer er den merkbare forringelsen av vannkvaliteten på badestranda, forårsaket av den nye kommunale båthavna foran Spa hotellet. Coop butikken tom på tredje året topper antagelig tabbekvoten over dårlige reguleringer fra spesialrådgiver Roald Haugberg ved rådsmannens kontor.

Men det er drapet på den rullestolavhengige tidligere lokalpolitikeren på Brevik som får skammen til å velte inn over meg. Når vi har tragedien litt på avstand er det nødvendig å sette den inn i tre sammenhenger. Nødvendig fordi vi må ta lærdom for å unngå tilsvarende i fremtiden.

Den ene sammenhengen er nasjonal og går på et inkassolovverk som Europarådet (forgjeves) har erklært som stridende mot menneskerettighetene, hvor Vestby forliksråd, som består av tre politikere, har en sentral rolle. Med jevne mellomrom kan vi lese om ekstrem reaksjoner type vold mot namsmyndighetene, brenning av gård og grunn som skal fravikes med mer. Toppen av et isfjell hvor Finansnæringens hovedorganisasjon effektivt klarer å stoppe enhver forbedring.

Den andre sammenhengen er bare lokal. På tross av Vestby kommunes klare plikter overfor den rammede familien har ingen i kommunen tatt ansvar for at saken fikk et katastrofalt utfall. Jeg skammer meg over bo i en kommune som ikke hjelp familien med en rullestol bundet mor når de skulle kastes ut. Særlig fordi dette ikke var en systemsvikt, tvert i mot, hjelp ville utløst bruk av kommunale midler og det arrogante fravær av handling er i sin ekstremitet helt typisk for kommunen.

Etter åtte år med Tom Arne Ludvigsen, og to år med "sette" ordfører Jon Ødbehr, har det under rådmann Haugestad vokst frem en arrogant holdning i kommunens sentraladministrasjon. Arrogansen er et substitutt for manglende evner til planlegging og analyse av økonomiske og politiske saker.

Kommuneadvokat, etatsledere og områdesjefer opptrer direkte ubehøvlet når de møter uenighet. Enda verre blir det når uenigheten målbæres offentlig. Under rådmann Haugestad deltar kommunen aldri i det offentlige ordskiftet. I stedet slipes knivene i det skjulte for å ta "bråkmakerne".

Jeg snakker her av egen erfaring, kommunens administrasjon kan best sammenliknes med presteskapet i Iran etter valget. Forskjellen er selvsagt at presteskapet har flere fysiske virkemidler til disposisjon. Likheten er at de bruker tilgjengelige midler til å bli kvitt menings motstandere. I mitt tilfelle er jeg drevet ut av havna med nedleggelse av Soncruise som resultat. I tillegg til kommunens ressurser hyret rådmannen inn en av landets dyreste advokater, 120.000 kr for seks timer i retten, for å hindre at jeg, men ikke de andre, fikk ha båten i havna som tidligere. I årevis er jeg maret for mindre bygg tiltak med ditto bøter som plutselig er godkjent, hvilket kunne vært gjort for flere år siden.

Av andre som ikke la seg paddeflat for kommunen representerer rivingen av Kjus moloen det største kjente justis mordet med store økonomiske og menneskelige konsekvenser, utført av kommunen.

Spesialrådgiveren som har gjort riving av tiltak i strandsonen til sitt private korstog har selv hytte i sjøkanten, hvor byggereglene er tøyd maksimalt.

Den tredje sammenhengen går på lensmann og namsmann som er villig til å kaste ut en funksjonshemmet fra sin faste bolig gjennom mange år. Vi grøsser når vi ser politimannens opptreden i Les Miserables, men Vestby kommune og lensmann er ikke det spor bedre.

Det sies at velgerne får de politikerne de fortjener, hvilket er en sannhet med modifikasjoner. Inneværende periode gjelder dette særlig Høyre velgerne, hvor partiet gikk til valg på borgerlig samling, for deretter en politisk bråvending til Ap og Fr.p.

Slik sett rammer Brevik tragedien oss alle, og er et klart signal om at noe er riv ruskende galt i Vestby kommune. I administrasjonen må det til en snuoperasjon som den nåværende besetningen verken evner eller makter. Til neste valg må vi huske Brevik tragedien og sørge for politikere som kan foreta den nødvendige opprydning i administrasjonen med sikte på å gjenreise hederlighet og menneskelighet i behandlingen av de svakeste og annerledes tenkende.

STENG YRKESFISKET I OSLOFJORDEN

I sin "LM mener" 9.5.09 om ny båthavn i Sonskilen uttaler redaktøren:

"At mange ting omkring våre næringer er og må være i endring, er så sin sak. Noe blir anakronismer, andre ting går rett og slett ut på dato."

Sjeldent har vel redaktøren truffet spikeren så rett på hodet, om enn i en annen betydning enn han hadde tenkt seg.

"Endringen" for Oslofjordens del ligger i at yrkesfisket blir stadig mindre, mens fjordens betydning for turismen på Østlandet lenge har vært økende. Et særlig potensial har turistfiske. Alternativet til dagens yrkesfiske med stadig mindre fangster av stadig mindre fisk er å kultivere fiskestammene til å bli store og sterke og markedsføre Oslofjorden som et unikt beskyttet farvann hvor den store fisken går i stim.

Fisken i Oslofjorden er rett og slett mye mer verdifull for samfunnet når den tas opp av en turist enn av en yrkesfisker. Parallellen til drivgarnsfiskere, som får millioner for ikke å fiske, slik at laksen når elevene og danner grunnlag for kostbare laksrettigheter, er slående.

I samråd med biologen (UiO) i Drøbak må hele næringskjeden (inkl reker) beskyttes.

Dagens utvikling med stadig bedre leteutstyr i fiskebåter som finner de stadig færre og mindre fiskene ødelegger både for yrkes- og turistfisket. En annen sak er hvilken kvalitet det er på Oslofjordfisken der den vaker i forurenset tang mellom utslipp fra cellulosefabrikker, annen industri og giftdeponiet ved Holmestrand. Tenk deg å få ekte møretorsk og store grønnlandsreker på rådhuskaia i Oslo og på fiskeutsalgene langs fjorden.

"Noe blir anakronismer, andre ting går rett og slett ut på dato" er en perfekt beskrivelse av Oslofjordens yrkesfiske. "Trygg" til Røkke fisker stort sett i Hortens bassenget, fordi Indre O slofjord er "død", med lang gangtid til og fra Oslo. Den slags kunstig åndedrett for en utdøende næring (har noen sett en yngre yrkesfisker?) er ingen tjent med, miljøvennlig er det heller ikke.

Yrkesfiskerne representerer en betydelig og unik ressurs når det gjelder å bygge opp levedyktige fiskestammer i Oslofjorden. Bedre skippere for turistfiske er det ikke mulig å få, lokalkjente med hvor fisken står og egnede fiskeredskaper. Det bør være hevet over enhver tvil at yrkesfiskerne i sin nye rolle som fiskeforvaltere vil få bedre inntekt, mindre slitsomt og mindre farefullt arbeide. Dessuten er det viktig å sikre rekrutteringen slik at yrkesfiskerne kan overlevere akkumulert kunnskap om fiske og lokale forhold og forutsetninger.

Spørsmålet er om redaktøren klarer å trekke de praktiske og konkrete konsekvenser av "At mange ting omkring våre næringer er og må være i endring" når det gjelder fiskeriforvaltningen i Indre Oslofjord. Andre stikkord i et turist økoprosjekt for Oslofjorden er kanal mellom Bunnefjorden og Indre Hallangspollen og tørrlegging av sjeteen ved Oscarsborg.

Når havnekomiteen og næringsforeningens representant Claus Landmark mener Son ikke er egnet som base for chartervirksomhet og havnesjefen plasserer seilregatta båtene foran Spa hotellet, er det mye inntekt som går tapt for næringsdrivende i Son.

Vestby kommune og Son kunne vært ledende i Oslofjorden når det gjelder en omstilling som er overmoden, styrker miljøet og er økonomisk lønnsom. Isteden gjør kommunen masse den ikke burde gjort, og ingenting av det den burde gjort.

Med en ledelse uten visjoner og evne til analyse minner den mest om båtføreren som fortvilet over tåken, inntil han oppdaget at frontruten dugget, fra innsiden! Dersom Vestby kommune satser mer på kompetanse enn godt humør (som vi for øvrig har sett lite til) blir bildet klarere, og valgene enklere og – ikke minst – riktigere i et samfunnsmessig perspektiv.

HYTTEADELEN PÅ LAKSA

Laksa Vel ved styreleder Bente Heuch har avgitt uttalelse til kommunedelplan for Son, publisert i LM 27.4.09. Av uttalelsen fremgår at hytteeierne på Laksa motsetter seg en kommunal småbåthavn vest og syd for skjæret, og gir anledning til en analyse av de samfunnsmessige følgene av hytter contra båter.

Mens en hytte opptar plass, i dette tilfelle for en del i strandsonen, enten den er i bruk eller ikke, opptar en båt bare plass når den er ankret opp, for å frigjøre plassen med en gang båten seiler videre. En småbåthavn er dermed en miljøvennlig og ressursbesparende form for friluftsliv, heller ikke lang reisevei med bil eller fly.

Båtene må ha en hjemmehavn, og det er ganske arrogant av en liten gruppe hytteeiere å motsette seg tilrettelegging for at hundrevis av familier skal få den samme (hytte)gleden - på sjøen. I kjent stil anfører hytteboerne vikarierende motiver for å gå i mot en småbåthavn. Det mest spesielle er kanskje behovet for brisling steng, som ikke har vært sett i fravannet ved Laksa de siste 25 år. Hvis hendelser som inntrer tre til fire ganger pr hundre år står i veien, er det mange hytteprosjekter som ikke burde vært realisert.

Hytteadelen kjennetegnes ved at de enten har arvet hytten eller, som med hytter i strandsonen, har så mye penger at de har kunnet kjøpe. Uansett er hytter i strandsonen et begrenset gode. Samfunnet bør derfor legge til rette for at vår vakre kyst kan brukes gjennom et aktivt båtliv.

 

 

 

Dessuten vil en småbåthavn mot Laksa gi anledning til flytting av B brygga og knytte småbåthavna til Son med en bro fra moloen.

I utgangspunktet er forslaget om havn på Laksa siden meget godt, spørsmålet er bare hvor mye eiendomssjef Tjernsbekk og havnesjef Finstad med havnekomiteen klarer å rote dette til. Bygd på erfaringene fra Son havn og Spa havna er det ikke spørsmål om det går galt, bare hva som går galt. I Vestby kommune er det blitt en hovedsak å unngå fagkunnskap til fordel for ufaglært synsing.

HVA ER EN BÅT?

Debatten om utvidelse av småbåthavnen i Son kan ikke føres løsrevet fra selv båtlivet (og da er det ikke tv serien jeg sikter til). Interessen for sjøen har samme fundament som interessen for landbasert natur opplevelse. Praktiske forskjeller skyldes nærheten til bolig, beskjedne plasskrav og miljøvennlighet. Båteieren flyr ikke til Syden, kjører ikke timevis hundrevis av km for å komme frem og fortrenger ingen, og viktigst, båtlivet gir mest timer igjen for pengene. I Vestby, med kommunal havn, ligger havna hjemme, hvilket betyr at båteierne verken belaster veien eller det landbaserte miljøet. Mens en hytte belegger plassen hele året, uavhengig av bruk, er båt bruken langt mer effektiv, arealet frigjøres når båten flytter på seg, i mange tilfeller stilles hjemmeplassen til disposisjon for utleie?

 

En utbredt misforståelse blant ikke-båteiere, er at bruken av båten er proporsjonal med tid på sjøen, dvs. at båten ikke brukes når den ligger i havn. Jeg mener å ha belegg for å si at 70 % av båtlivet foregår i havnen. Når vi konstaterer at båtlivet overveiende er "mans world", gjelder det særlig det havnebaserte båtlivet. Båten er mannens refuge. Båten har en viktig funksjon som mannens sosiale arena, hvor oppmerksomheten rettes mot båtens behov og sosialt samvær med andre båteiere.