KRAV OM UAVHENGIG GRANSKING – SON HAVN NORD OG SON MARINA DEL I

Vestby kommune

1540 Vestby

Son, den 20. mai 2006

Vedr.: Krav om uavhengig gransking – Son havn nord og Son marina

Etter Forvaltningslovens § 6 er en

”offentlig tjenestemann ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse.. når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet”.

En gjennomgang av de fire siste store byggeprosjektene i Son kan tyde på at slike ”særegne forhold”, som fører til inhabilitet og ugyldige vedtak, foreligger i kommunens administrasjon.

Arkitekt Reine har tegnet, og er ansvarlig søker, for Son havn nord, Son marina, Cato senteret og terrasseblokkene i Gneisveien, med Veidekke som utførende entreprenør. Allerede her burde varselklokkene ringe i kommunen. Hvorfor ser fire vidt forskjellige utbyggere seg åpenbart tjent med samme arkitekt, og samme ansvarlige søker?

At Reine og Veidekke får alle store lokale oppdrag på rad, uten konkurranse, er helt spesielt. Utbyggerne er heller ikke interessert i alternative forslag. På Son havn nord var Snøhetta og arkitekt president Kjetil Kiran inne før Coop kjøpte tomten. For hotellet på marinaen ville en arkitektkonkurranse vært et sjakktrekk etter all støyen på Son havn nord. I stedet velger Birkelunden invest as å be om bråk ved å bruke arkitekt Reine, som etter vellets og befolkningens syn, ikke bygger med ”respekt for naturgitte og bygde omgivelser”, PBL § 74 (Skjønnhetsparagrafen).

Utbyggernes motivasjon, hva den nå kan være, for å velge Reine, har vært så sterk at den har overskygget normale forretningsmessige prinsipper og alternative utforminger. Selv en massiv folkelig protest har ikke ført til skifte av arkitekt. Utbyggerens ukjente motiv for å beholde Reine er tydeligvis meget sterkt, og strekker seg forbi enhver logisk forklaring.

Som jeg skal vise i det følgende har utbyggerne fått løfter av kommunen om spesielt imøtekommende behandling, dersom de velger Reine som utførende arkitekt og ansvarlig søker. Valg av annen arkitekt ville tilsvarende ført til en mer besværlig saksbehandling. Bare i en slik kontekst lar utbyggernes valg seg forklare. Utbyggeren skal ikke bli i Son, dessuten forsvinner den folkelige protesten når byggene står ferdig. Å utfordre kommunens administrasjon ved å skifte arkitekt, kan derimot raskt ødelegge hele prosjektet.

1. I Moss Avis 28.4.06 uttaler således prosjektleder Helge Lund-Roland på Son havn nord om et mulig erstatningskrav:

”Dette er en sak mellom oss, kommunen, formalitetene, og hva som er sagt (uthevet av meg).”

Erstatningskravet har paralleller til Coops klage over etableringen av Kiwien på Sletta, hvor grunnlaget også var et muntlig løfte fra administrasjonen (om å ikke tillate dagligvare butikker utenfor Son sentrum). Det er hevet over tvil at Coop har fått andre muntlige løfter av administrasjonen, løfter av en slik karakter at de ikke kunne skrives ned.

.

Løftene har utbyggerne fått som belønning fordi de valgte Reine som arkitekt. Som kronen på verket støtter administrasjonen utbyggers krav om økonomisk erstatningsansvar mot kommunen:

”Utbygger er utålmodig og risikoen er til stede, sa rådmannen.” Moss Avis 28.4.06.

2. Reine har fått uvanlig stor innflytelse på utformingen av reguleringsplanen og bebyggelsen. Reguleringsplanen for Son marina viser til ”Vedlagte estetiske veileder fra Halvorsen & Reine datert 03.03.04,(som) skal være retningsgivende for utbygging.” På Son havn nord har administrasjonen åpent sagt de ikke vil ha meninger om det som bygges, så lenge det som bygges er innenfor reguleringsplanen, som Reine igjen har hatt en avgjørende hånd med. Coops søknad om økt takhøyde for å kunne bygge med saltak er det mest grelle eksempelet. Etter at kommunestyret delegerte til administrasjonen å utforme dispensasjonsvedtaket, kunne Coop bruke den samme økte mønehøyden til en ekstra etasje, med flatt tak. Ved å velge Reine som arkitekt, har administrasjonen, i strid med loven, gitt utbygger en selvstendig og avgjørende rolle på byggeprosessen. Utnyttelsen av tomten, og utformingen av bebyggelsen, kunne Reine styre ut fra økonomiske hensyn, uten å skjele til stedbunden estetikk, trygg på administrasjonens støtte og politisk flertall.

3. Administrasjonens saksbehandling er i alle saker hvor Reine er involvert utillatelig, for ikke å si lovstridig, lurvete. I Gneisveien kunne arkitekt Reine hevde, å komme unna med, at naboene var varslet, uten å behøve å sende varsel.

”nabovarsel som Reine skulle utføre - forresten så hadde Reine kvittert for at nabovarsel som pliktig VAR sendt ut til alle berørte”, utdrag av brev referert senere.

På Son havn nord vedtok administrasjonen å gi Coop tillatelse til byggestart 13.12.05, uten å varsle partene. Administrasjonen så det som unødvendig å kreve nabovarsel for behandlingen av store endringer av tak konstruksjonen i planutvalgets aprilmøte. I det hele tatt å la flatt tak med bilparkering på et femkantet forretningsbygg passere som mansardtak, viser hvor langt administrasjonen er villig til å gå for å tilfredsstille Reine og utbyggerne. Det er all grunn til å spørre seg hvorfor administrasjonen, ansatt og lønnet av kommunen, åpenbart lar seg styre av Reine.

4. Planutvalgets vedtak på Son havn nord, Son marina og blokkene i Gneisveien ble alle påklaget til fylkesmannen. I klagesakene har administrasjonen forsøkt, og meget langt lykkes, med å påvirke fylkesmannen. Jeg siterer fra mottatt brev av 7.5.06 fra naboer til terrasse blokkene i Gneisveien:

”Vel, klage til Fylkesmannen ble utarbeidet og sendt. Jeg fulgte opp med å kontakte Fylkesmannen og ba om tilbakemelding om hvor saken stod og forventet saksbehandlingstid. Stor ble overraskelsen da jeg fikk opplyst den dagen at kommunen, Veidekke og arkitekten i samlet flokk hadde bedt om et møte med Fylkesmannen i anledning saken og at de i møte ville ta opp noen sider av saken! Jeg er sjokkert over at kommunen på denne måten engasjerte seg i utbyggers tjeneste, tross alt var vel mine interesser som innbygger og nabo som hadde fått medhold i at saksbehandlingsregler (nabovarsel som Reine skulle utføre - forresten så hadde Reine kvittert for at nabovarsel som pliktig VAR sendt ut til alle berørte) vel et poeng som kommunen måtte være mer interessert i å forholde seg til på saklig vis - men den gang ei - her var kommunen opptatt av at byggestoppen måtte oppheves slik at utbygger ikke mistet tid (og inntekter) og beholde et godt forhold til utbygger (min utheving).”

Helt parallelt grep administrasjonen i Vestby kommune inn i klagebehandlingen for fylkesmannen i Son havn nord saken, jfr fylkesmannens brev av 27.2.06 til adv. Skaaraas om klagebehandlingen på Son havn nord saken:

"problemstillingen har vært tatt opp i samtaler med ordføreren og spesialrådgiver Roald Hugberg. Kommunen mener taket er et mansardtak og i overensstemmelse med reguleringsplanen."

Igjen ser vi hvordan kommunen i sakene i Son gjør felles sak med utbygger og arkitekt Reine. Det er helt utillatelig av spesialrådgiver Roald Haugberg å kreve møter med fylkesmannen med sikte på å påvirke fylkesmannen til å treffe et vedtak som er til fordel for utbygger, og arkitekt Reine. Det er elementær forvaltningsrett, og en parallell til domstolsbehandling, at når klage og tilsvarsfrister er gått ut, skal overordnet organ treffe sitt vedtak. At et underordnet forvaltningsorgan, eller dommer i en domstol for den saks skyld, prøver å påvirke overordnet instans til å komme til et bestemt resultat er uhørt og ulovlig. Da er saksbehandlingen over i de lukkede rom til gutteklubben Grei, hvor den andre part ikke får svare på anførsler, jfr ovenfor ” at de i møte ville ta opp noen sider av saken (min utheving)”. På Son Marina underkjente fylkesmannen reguleringsplanen, for så et år senere å godkjenne nøyaktig samme plan, etter vedvarende og sterkt press fra Haugberg. Hvorfor er det så viktig for Haugberg å sikre arkitekt Reine og utbyggernes interesser? At en frittstående innleid konsulent som Haugberg får slikt spillerom på kommunens vegne er i strid med all forvaltningslovgivning og praksis, og åpner for ”ordninger”.

Utbyggeren på Son marina, Birkelunden invest as, innbyr heller ikke til tillit ved å kjøre fram daglig leder Helge Såheim, som er tiltalt av Økokrim, og skal møte i retten i september, anklaget for korrupsjon og forfalskning av regnskap.

I saker vedtatt med knappest mulig flertall, er kombinasjonen frittstående konsulent, korrupsjonstiltalt daglig leder og mildt sagt tvilsomme habiliteter lite betryggende.

Administrasjonenes arrogante holdning til offentlighetens protester i alle sakene, og fullstendige fravær i den offentlige debatt i saker de åpenbart har lagt stor vekt og prestisje i, avspeiler en ”jeg alene vite” holdning, og en trygg makt base, basert på annet enn demokratiske verdier.

Jeg vil derfor hevde at bygging på Son havn nord, og saksbehandlingen for marinaen, må stanses inntil en uavhengig gransking er fullført. Granskingen må også omfatte saksbehandlingen av Cato sentret og terrasse blokkene i Gneisveien, og eventuelt andre prosjekter i kommunen hvor Veidekke og arkitekt Reine er engasjert.

En gransking bør undersøke om kommunen har påvirket utbyggerne til å velge arkitekt Reine og Veidekke, og, hvis så ikke er tilfelle, hvorfor de alle har valgt samme arkitekt og entreprenør. I særlig grad bør granskingen ta for seg Roald Haugbergs rolle som frittstående konsulent, med særlig vekt på om han har andre oppdragsgivere enn kommunen. Hvis kommunen er eneste oppdragsgiver, er det grunn til å stille spørsmål om hvorfor han gikk over fra fast ansettelse til egen virksomhet. Granskerne bør også forholde Reine og Veidekke det pussige faktum at de er de foretrunkne i alle store saker i Son for tiden, og om de har noen formening om årsaken til dette. I en kommune som Vestby, hvor utvalgsstrukturen er lagt ned til fordel for ad hoc utvalg, bør granskerne særlig undersøke om den reelle makten i kommunen har kommet på andre hender enn de politiske. Særlig viktig punkt vil være å undersøke om saksbehandlere som har signert saksforberedelsen også har vært saksbehandler i gavnet, ikke bare i navnet.

Befolkningen i Son kan ikke leve med at omstridte saker, som innebærer betydelige inngrep, og avgjort med knappest mulig margin, kan være gjennomført uten nødvendig habilitet i administrasjonen.

Med vennlig hilsen

Hans Chr Aakre