MEIERIGÅRDEN OG KULTURSJEFEN

Meget fortjent og, om mulig, enda mer populært, ble eierne av Meierigården i Son tildelt Soon og omegns vels Soningprisen for 2006. Prisvinnerne er et eksempel på verdien, og viktigheten, av lokalt eierskap. Dessverre fikk forrige eier Vestby kommunes tillatelse til å fradele bygningene som huset meieriets kjøleavdeling. (I parentes bemerket er det uforståelig at Plan og bygnings avdeling gav tillatelse til fradeling, siden husene er bygget sammen.)

De fradelte kjølebygningene forfaller. Dette er trist, av flere grunner. For det første trekker forfallet ned helhetsinntrykket av Meierigården, som den enhet den fysisk er. Dernest representerer kjølelagrene en byggemåte som var særegen like etter krigen, og som tydeliggjør, og gir Meierigården sitt særpreg. Vestby kommune må derfor avvise eierens søknad om riving. Tvert i mot bør kommunen pålegge eierne å vedlikeholde bygningene, og å ta initiativ til å bevare Meierigården som et hele.

Arkitektonisk kan bygningene isolert fremtre som noe klossete, men sett i sammenheng er de en viktig del av Sons historie. Rivingen av Viktoria og Kiwi gårdene fremtrer som langt bedre begrunnet, men vil øke betydningen av at kjølelagrene blir stående. I betraktning av at kommunens kultursjef er i en alder hvor han utvilsomt husker tiden før frysebokser kom i privat eie, kan han kanskje føle et særskilt ansvar?