VELLETS SVENNEPRØVE
Jeg tenker på forandringer i Son som berører mennesker vi kjenner og er glade i. Passasje mellom Glenneparken og torget, Strandgata ført frem til badeparken, Strandgatas strandsone, boplikten og lokal byggeskikk.
Strandgata gikk tidligere mellom Kroa og Klubben. På ett tidspunkt har privatpersoner stykket opp gaten, og stengt ferdselen for allmennheten mellom Dørenberger huset og Klubben. (I parentes bemerket er det tegn til forsøk på "ny" privatisering nærmere Kroa.) Resultatet er at fotgjengerne tvinges til å bruke den hardt belastede Storgata. Ressurssterke Strandgate beboere, medlemmer av vellet, og venner av styret, vil frenetisk forsvare sin eksklusive privatiserte bruk av gaten. Skal Soon og omegn vel ha noen misjon må silkehanskene av. Sons vakre strandsone må gjenåpnes for alminnelig ferdsel. Forsøkene på "ny privatisering" må stoppes.
Foran, og nord for, Dørenberger huset er den ubebyggede strandsonen mellom Strandgata og sjøen privatisert. Allmennhetens lovfestede rett til opphold og aktivitet er åpenbart krenket med bruk av "privat" og "bading forbudt" skilter, store tette hekker, låste porter og gjerder, og brygger. Vestby kommunes handlekraft begrenser seg til å betale 4 mill for en allerede tilgjengelig (Skutebauen) strand. Planutvalget er stadig på vakt, jakt og befaring etter tilfeldige hytteeiere som slår opp solstolen i sjøkanten. Store oppslag, helt ute av proporsjoner, i media gir inntrykk av handlekraft. Minste motstands vei er åpenbart kommunens motto.
Boplikten i Son er i ferd med å uthules, vinduene i sentrale helårs boliger står mørke om vinteren. Likeledes er det uheldig for Son at eiere av store og sentrale forretnings eiendommer bor utenfor Son. Eiendommene utvikles på tvers av stedets behov. Reguleringsforslaget fra Son eiendom as (eid av mossinger) var overhodet ikke stedstilpasset, og lokaler står tomme i årevis av forretningsmessige hensyn (jfr lokalene til Apoteket og leketøy butikken m. fl.). "Boplikt" er vel så viktig for forretningseiendommene som for boliger. Verken Osvold, Lintzow, Sundby, Son eiendom as, Coop eller Skeidar har gitt positive bidrag til utviklingen av Son - mildt sagt. Vellet må derfor sette kommunens manglende bruk av konsesjonsbestemmelsene på dagsorden. Første prøve i så måte er salget av kioskdelen av bibliotek/taxi bygget på torget. Son må utvikles etter en plan, ikke målløst etter innfalls metoden, hvor bruk av torget til park eller parkering, avgjøres ved pil kast i formannskapet. Da hadde kommunene ikke sløst 1.5 mill kroner på et bortkastet Snøhetta forslag!
Kampen mot Coops blokker, og for å dele Vestby kommune (Son skal ikke trues en gang til!) har mange likhetstrekk. Oddsene er særdeles dårlige, og vi må gjøre jobben selv. Vellet må i praktisk handling vise at vi er best til å utvikle Son som en lokal, regional og nasjonal ressurs. Sons egenart overlever bare ved å vise evne til åpenhet og at vi vil dele på goder som strandsone og et historisk miljø. Vi må selv vise veien til et levende og bærekraftig samfunn. Om noen år må "Se til Son" være synonymt med å forandre for å bevare. Vi skal ta vare på, og videreutvikle en egenartet historisk bebyggelse. Når vi avviser kommunens, Coops og Skeidars forsøk på privatisering av attraktive deler av Son, må vi samtidig reversere og stoppe privates "snik" privatisering. Først da har vi gjort oss fortjent og respektert til å styre oss selv. Når fellesskapet skjønner at dets interesser best ivaretas lokalt, da har vi vunnet. Aksler vellet en slik oppgave?
<< Home