STENG YRKESFISKET I OSLOFJORDEN

I sin "LM mener" 9.5.09 om ny båthavn i Sonskilen uttaler redaktøren:

"At mange ting omkring våre næringer er og må være i endring, er så sin sak. Noe blir anakronismer, andre ting går rett og slett ut på dato."

Sjeldent har vel redaktøren truffet spikeren så rett på hodet, om enn i en annen betydning enn han hadde tenkt seg.

"Endringen" for Oslofjordens del ligger i at yrkesfisket blir stadig mindre, mens fjordens betydning for turismen på Østlandet lenge har vært økende. Et særlig potensial har turistfiske. Alternativet til dagens yrkesfiske med stadig mindre fangster av stadig mindre fisk er å kultivere fiskestammene til å bli store og sterke og markedsføre Oslofjorden som et unikt beskyttet farvann hvor den store fisken går i stim.

Fisken i Oslofjorden er rett og slett mye mer verdifull for samfunnet når den tas opp av en turist enn av en yrkesfisker. Parallellen til drivgarnsfiskere, som får millioner for ikke å fiske, slik at laksen når elevene og danner grunnlag for kostbare laksrettigheter, er slående.

I samråd med biologen (UiO) i Drøbak må hele næringskjeden (inkl reker) beskyttes.

Dagens utvikling med stadig bedre leteutstyr i fiskebåter som finner de stadig færre og mindre fiskene ødelegger både for yrkes- og turistfisket. En annen sak er hvilken kvalitet det er på Oslofjordfisken der den vaker i forurenset tang mellom utslipp fra cellulosefabrikker, annen industri og giftdeponiet ved Holmestrand. Tenk deg å få ekte møretorsk og store grønnlandsreker på rådhuskaia i Oslo og på fiskeutsalgene langs fjorden.

"Noe blir anakronismer, andre ting går rett og slett ut på dato" er en perfekt beskrivelse av Oslofjordens yrkesfiske. "Trygg" til Røkke fisker stort sett i Hortens bassenget, fordi Indre O slofjord er "død", med lang gangtid til og fra Oslo. Den slags kunstig åndedrett for en utdøende næring (har noen sett en yngre yrkesfisker?) er ingen tjent med, miljøvennlig er det heller ikke.

Yrkesfiskerne representerer en betydelig og unik ressurs når det gjelder å bygge opp levedyktige fiskestammer i Oslofjorden. Bedre skippere for turistfiske er det ikke mulig å få, lokalkjente med hvor fisken står og egnede fiskeredskaper. Det bør være hevet over enhver tvil at yrkesfiskerne i sin nye rolle som fiskeforvaltere vil få bedre inntekt, mindre slitsomt og mindre farefullt arbeide. Dessuten er det viktig å sikre rekrutteringen slik at yrkesfiskerne kan overlevere akkumulert kunnskap om fiske og lokale forhold og forutsetninger.

Spørsmålet er om redaktøren klarer å trekke de praktiske og konkrete konsekvenser av "At mange ting omkring våre næringer er og må være i endring" når det gjelder fiskeriforvaltningen i Indre Oslofjord. Andre stikkord i et turist økoprosjekt for Oslofjorden er kanal mellom Bunnefjorden og Indre Hallangspollen og tørrlegging av sjeteen ved Oscarsborg.

Når havnekomiteen og næringsforeningens representant Claus Landmark mener Son ikke er egnet som base for chartervirksomhet og havnesjefen plasserer seilregatta båtene foran Spa hotellet, er det mye inntekt som går tapt for næringsdrivende i Son.

Vestby kommune og Son kunne vært ledende i Oslofjorden når det gjelder en omstilling som er overmoden, styrker miljøet og er økonomisk lønnsom. Isteden gjør kommunen masse den ikke burde gjort, og ingenting av det den burde gjort.

Med en ledelse uten visjoner og evne til analyse minner den mest om båtføreren som fortvilet over tåken, inntil han oppdaget at frontruten dugget, fra innsiden! Dersom Vestby kommune satser mer på kompetanse enn godt humør (som vi for øvrig har sett lite til) blir bildet klarere, og valgene enklere og – ikke minst – riktigere i et samfunnsmessig perspektiv.