HVORFOR JEG SKAMMER MEG OVER VESTBY KOMMUNE

For soninger er det mange grunner til å være misfornøyd med å være en del av Vestby kommune. Mislykkede tiltak er tidligere vel dokumentert i kø. Det mest aktuelle i sommer er den merkbare forringelsen av vannkvaliteten på badestranda, forårsaket av den nye kommunale båthavna foran Spa hotellet. Coop butikken tom på tredje året topper antagelig tabbekvoten over dårlige reguleringer fra spesialrådgiver Roald Haugberg ved rådsmannens kontor.

Men det er drapet på den rullestolavhengige tidligere lokalpolitikeren på Brevik som får skammen til å velte inn over meg. Når vi har tragedien litt på avstand er det nødvendig å sette den inn i tre sammenhenger. Nødvendig fordi vi må ta lærdom for å unngå tilsvarende i fremtiden.

Den ene sammenhengen er nasjonal og går på et inkassolovverk som Europarådet (forgjeves) har erklært som stridende mot menneskerettighetene, hvor Vestby forliksråd, som består av tre politikere, har en sentral rolle. Med jevne mellomrom kan vi lese om ekstrem reaksjoner type vold mot namsmyndighetene, brenning av gård og grunn som skal fravikes med mer. Toppen av et isfjell hvor Finansnæringens hovedorganisasjon effektivt klarer å stoppe enhver forbedring.

Den andre sammenhengen er bare lokal. På tross av Vestby kommunes klare plikter overfor den rammede familien har ingen i kommunen tatt ansvar for at saken fikk et katastrofalt utfall. Jeg skammer meg over bo i en kommune som ikke hjelp familien med en rullestol bundet mor når de skulle kastes ut. Særlig fordi dette ikke var en systemsvikt, tvert i mot, hjelp ville utløst bruk av kommunale midler og det arrogante fravær av handling er i sin ekstremitet helt typisk for kommunen.

Etter åtte år med Tom Arne Ludvigsen, og to år med "sette" ordfører Jon Ødbehr, har det under rådmann Haugestad vokst frem en arrogant holdning i kommunens sentraladministrasjon. Arrogansen er et substitutt for manglende evner til planlegging og analyse av økonomiske og politiske saker.

Kommuneadvokat, etatsledere og områdesjefer opptrer direkte ubehøvlet når de møter uenighet. Enda verre blir det når uenigheten målbæres offentlig. Under rådmann Haugestad deltar kommunen aldri i det offentlige ordskiftet. I stedet slipes knivene i det skjulte for å ta "bråkmakerne".

Jeg snakker her av egen erfaring, kommunens administrasjon kan best sammenliknes med presteskapet i Iran etter valget. Forskjellen er selvsagt at presteskapet har flere fysiske virkemidler til disposisjon. Likheten er at de bruker tilgjengelige midler til å bli kvitt menings motstandere. I mitt tilfelle er jeg drevet ut av havna med nedleggelse av Soncruise som resultat. I tillegg til kommunens ressurser hyret rådmannen inn en av landets dyreste advokater, 120.000 kr for seks timer i retten, for å hindre at jeg, men ikke de andre, fikk ha båten i havna som tidligere. I årevis er jeg maret for mindre bygg tiltak med ditto bøter som plutselig er godkjent, hvilket kunne vært gjort for flere år siden.

Av andre som ikke la seg paddeflat for kommunen representerer rivingen av Kjus moloen det største kjente justis mordet med store økonomiske og menneskelige konsekvenser, utført av kommunen.

Spesialrådgiveren som har gjort riving av tiltak i strandsonen til sitt private korstog har selv hytte i sjøkanten, hvor byggereglene er tøyd maksimalt.

Den tredje sammenhengen går på lensmann og namsmann som er villig til å kaste ut en funksjonshemmet fra sin faste bolig gjennom mange år. Vi grøsser når vi ser politimannens opptreden i Les Miserables, men Vestby kommune og lensmann er ikke det spor bedre.

Det sies at velgerne får de politikerne de fortjener, hvilket er en sannhet med modifikasjoner. Inneværende periode gjelder dette særlig Høyre velgerne, hvor partiet gikk til valg på borgerlig samling, for deretter en politisk bråvending til Ap og Fr.p.

Slik sett rammer Brevik tragedien oss alle, og er et klart signal om at noe er riv ruskende galt i Vestby kommune. I administrasjonen må det til en snuoperasjon som den nåværende besetningen verken evner eller makter. Til neste valg må vi huske Brevik tragedien og sørge for politikere som kan foreta den nødvendige opprydning i administrasjonen med sikte på å gjenreise hederlighet og menneskelighet i behandlingen av de svakeste og annerledes tenkende.