FAKTA OM SON, DRØBAK og JELØY
Svein Arne Eriksen, Moss kommenterer i "Fakta om Son" (Moss Avis 5.12.06) soningen Roy Jæger Larsens påstand (30.11.06) om "at Son aldri skulle vært sammenslått med Vestby". Eriksens poeng er at dagens utbygginger skjer på områder som var utenfor gamle Son kommune, og at kommune tilhørighet for Son derfor er uten betydning.
Innledningsvis er å si at det i særklasse største og mest omstridte prosjektet, Son havn nord, ligger i "gamle" Son kommune. Det samme gjelder parkeringsavgiften, og Kiwi/Huitfeldt utbyggingen, som truer med å fylle strandsonen og sentrum med hus, store og høye hus.
Betydningen av egen kommune er lett å illustrere ved å se til Drøbak og Moss. Drøbak, som administrasjonssete i Frogn kommune, blir bare vakrere og vakrere år for år, blomster og nye trær, gater og plasser vakkert opparbeidet. I Son feller kommunen trærne, senest nylig i Storgata, i strid med reguleringsplanen. Det får være min påstand at blokkene på naturskjønne Refsnes og Glassverktomten er eksempler på ulykker som hadde vært unngått om Jeløy var egen kommune.
Son, Drøbak og Jeløy er attraktive, regionale og nasjonale, ressurser med meget høy økonomisk verdi i kraft av det, etter norske forhold, folkerike opplandet. Hele poenget er å bevare allmennhetens tilgang til strandsonen, uberørte naturlandskap og særegne historiske bebyggelser. Derfor har Roy Jæger Larsen forstått poenget, og Svein Arne Eriksen ikke.
Min nabo på Deør påstår at han ennå har til gode å sette sine føtter i Vestby. Tilsvarende er de fleste sentrale beslutningstagerne i Vestby kommune helt ukjente fjes i Son. Utbyggerne (bl.a. Bjørn Rune Gjelsten på Son havn nord) er utenbygds, for hvem eiendom i Son utelukkende er en investering.
Utviklingen i Drøbak er åpenbart grunnlagt på en sterk kjærlighet og omsorg i kommuneledelsen, hvilket man vanskelig kan si om Son og Jeløy. I Vestby er ikke engang en kommunedelplan for Son aktuelt. Svein Arne Eriksen legger til grunn en formalistisk forståelse av politikken. Roy Jæger Andersens utvilsomme poeng er at de med røtter til stedet, og innflyttere med en bevisst. miljøprioritering, er de best egnede til å ivareta kommende generasjoners behov for natur og miljøopplevelser. Paradokset ligger i at fellesskapets interesser best ivaretas gjennom lokalt styre.
Innledningsvis er å si at det i særklasse største og mest omstridte prosjektet, Son havn nord, ligger i "gamle" Son kommune. Det samme gjelder parkeringsavgiften, og Kiwi/Huitfeldt utbyggingen, som truer med å fylle strandsonen og sentrum med hus, store og høye hus.
Betydningen av egen kommune er lett å illustrere ved å se til Drøbak og Moss. Drøbak, som administrasjonssete i Frogn kommune, blir bare vakrere og vakrere år for år, blomster og nye trær, gater og plasser vakkert opparbeidet. I Son feller kommunen trærne, senest nylig i Storgata, i strid med reguleringsplanen. Det får være min påstand at blokkene på naturskjønne Refsnes og Glassverktomten er eksempler på ulykker som hadde vært unngått om Jeløy var egen kommune.
Son, Drøbak og Jeløy er attraktive, regionale og nasjonale, ressurser med meget høy økonomisk verdi i kraft av det, etter norske forhold, folkerike opplandet. Hele poenget er å bevare allmennhetens tilgang til strandsonen, uberørte naturlandskap og særegne historiske bebyggelser. Derfor har Roy Jæger Larsen forstått poenget, og Svein Arne Eriksen ikke.
Min nabo på Deør påstår at han ennå har til gode å sette sine føtter i Vestby. Tilsvarende er de fleste sentrale beslutningstagerne i Vestby kommune helt ukjente fjes i Son. Utbyggerne (bl.a. Bjørn Rune Gjelsten på Son havn nord) er utenbygds, for hvem eiendom i Son utelukkende er en investering.
Utviklingen i Drøbak er åpenbart grunnlagt på en sterk kjærlighet og omsorg i kommuneledelsen, hvilket man vanskelig kan si om Son og Jeløy. I Vestby er ikke engang en kommunedelplan for Son aktuelt. Svein Arne Eriksen legger til grunn en formalistisk forståelse av politikken. Roy Jæger Andersens utvilsomme poeng er at de med røtter til stedet, og innflyttere med en bevisst. miljøprioritering, er de best egnede til å ivareta kommende generasjoners behov for natur og miljøopplevelser. Paradokset ligger i at fellesskapets interesser best ivaretas gjennom lokalt styre.
posted by hcaakre at 1:58 AM
<< Home