NORGE – BANKENES PARADIS II

 

I anledning bankens 100 års jubileum deler Soon sparebank ut til lokale samfunnsaktører: Koordinering av kommuneplaninnspill 30 000,-; Soon og Omegns Vel 90 000,-; Strømbråten Kapells Venner 90 000,- pluss bonus til sine ansatte med (2007) 40 000,- kroner. Rygge og Våler Sparebank gjennomfører tilsvarende utdelinger i alle "sine" kommuner hvert år. Tilsvarende blant lokalbanker ellers i landet og gedigne utbytter fra storbanker som DnBNor.

 

Samtidig er bankene avhengig av statlige garantier på 300 milliarder kroner, i denne omgangen, for å overleve en internasjonal krise. Krisen er fremkalt av dårlig bank håndverk hvor uansvarlig høye boliglån skapte en boligboble med ditto høye boligpriser løsrevet fra byggekostnadene.

 

Når regjeringen, sentralbanksjefen og opposisjonen er rørende enige med Finansnæringens hovedorganisasjon om ekstraordinære bevilgninger i hundre milliarders klassen av skattebetalernes penger, er det all grunn til å gå bankenes virksomhet nærmere etter i sømmene.

 

Utgangspunktet er at banker ikke skaper verdier. Banker produserer verken varer eller tjenester som andre land vil kjøpe. Banker driver pengeveksling, formidling av penger fra de som sparer til lån for de som bygger. Som del av et lands økonomiske infrastruktur er bankens viktigste oppgave å levere billige banktjenester. Ideelt skal en bank ikke gå med overskudd. Infrastruktur skal pr definisjon bære seg billigst mulig. Bonus til ansatte og ledelse i bank er en anakronisme, fordi det ikke foregår noen verdiskapning. Bonusen er dessuten grovt urettferdig overfor bankens kunder i andre bransjer som heller ikke produserer økonomisk verdiskaping, som typisk helsevesenet.

 

En stor banksektor et typisk trekk ved utviklingsland og andre land med svak økonomi. I et velutviklet og industrialiserte land som Tyskland måtte jeg lete for å finne et bankkontor. Ved hjelp av høyt gasjerte dyktige forretningsadvokater som lobbyister har bankene i Norge greid kunststykket å fremstille seg som en verdifull og verdi skapende bransje som Storting og regjering lytter til.

 

Lovgiverne syr puter under armene på bankene. Media digger bankenes gavmildhet. Ansvaret for bankenes, i mange tilfeller dårlige, tjenester veltes over på kundene gjennom store rentemarginer og personlig ansvar for lån banken som den profesjonelle part burde forstått det ikke var betjening for.

 

Finanskrisen verden gjennomlever i disse dager viser at markedet ikke regulerer seg selv, i den forstand at den frie konkurransen ikke gir beste tjenester til laveste pris. Regjeringens krisepakke uten vilkår til bankenes drift etablerer banknæringen som en vernet virksomhet, til urimelig stor fordel for eierne og bankene selv. Da er glasuren i form av småpenger til gode formål i lokalmiljøet som småpenger å betrakte.