"DEMOKRATIETS BJØRNETJENESTE"

Utbyggingene på Son havn nord og Son marina var verken nedfelt i noe partiprogram, eller forelagt velgerne som tema under valget i 04. Vedtakene i kommunestyret og planutvalget er gjort mot et stort mindretall, til dels med knappest mulig flertall, og mot en nærmest unison folkelig protest, med vel 500 i demonstrasjonstog og 3.000 underskifter! Avisenes lesebrevspalter er et kapittel for seg, innleggene mot utbyggingene kan fylle en bok, mens innleggene med støtte ikke holder til å få fyr på det minste bål.

Kommunestyrerepresentant Erik Såheim (Ap) er derfor på særdeles tynn is når han i Moss avis 22.1.07 forsvarer partipisken med at: "Ingen organisasjon jeg kjenner kan overleve dersom flertallsvedtak ikke respekteres som en hovedregel". Dersom Såheim (Ap), Angset og Brochmann (Frp) mfl hadde stemt etter overbevisning ville det vært "flertallsvedtak" mot bebyggelsene i nåværende utforming, antagelig også flertall mot hele utbyggingen. Det er derfor temmelig friskt av Såheim å bruke partisolidariteten til å forsvare byggingen av 16.000 kvm i strandsonen i et historisk verdifullt småhusmiljø. I respekt for størrelsen, og allmennhetens interesser, og at velgerne ikke har kunnet gi uttrykk for sin mening i valg, burde partipisken vært lag bort og flertall i kommunestyret komme foran flertall i partiet.

Spørsmålet er heller om "organisasjonen" Vestby kommune kan og bør overleve når flertallet ikke respekteres, og partiene presser representantenes stemmegivning. En annen sak er at Såheim, med henvisning til betydningen av partibehandlingen, trekker kommunestyrets habilitetsregler over i partiet. En gransking av bla Son marina utbyggingen må åpenbart omfatte behandlingen i partiene.

Demokratiets bjørnetjenester er først og fremst at utbyggingssakene er fremmet med "lure vedtak" (Bergen brygge mønehøyden), unnlatt nabovarsling (Bastardtaket), varsling med kort frist før ferier, unnlatt varsling (igangsetting over bakken), grov forskjellsbehandling (av byggesaker i strandsonen) og administrasjonens "utbygger prosedering" for fylkesmannen.

Prosjektene har samme kommunale saksbehandler, samme arkitekt og entreprenør, uten verken arkitekt- eller anbudskonkurranse. I lys av de enorme summene involvert, må det være lov å spørre om dette er et tilfeldig sammentreff, uten å bli beskyldt for å " gir inntrykk av at flertallet av administrasjon og politikere i kommunen enten er udugelige, partipisket eller endog korrupte."

Et svar fra utbyggerne, hvor de redegjør for sine valg, kunne brakt denne tvilen ut av verden for seks måneder siden. At kommunen ikke vil spørre, og utbyggerne ikke vil svare, er meget egnet til å forundre.

Så til salget av Son havn nord. Coop fikk, etter at salget var gjennomført, økt utnyttelsesgraden så mye at eiendommen burde vært avertert på nytt. Dessuten ville Son havn nord, stykket opp til tomter, og boliger på Såner, sammen, og muligens hver for seg, gitt 20 mill kr. I ettertid vet vi at en henvendelse til kommunens eneste milliardær ville resultert i et kjøp med en helt annen bebyggelse. Rent bortsett fra at å selge i strandsonen, og å innskrenke allemannsretten, prinsipielt ikke bør brukes til å løse kommunens økonomiske problem.

Derfor viser Såheim debatten fremover. Utbygginger som Kiwi/Huitfeldtgården, Klubben og Son skole er satt på vent til over valget. Son havn nord og marinaen har vist kommunen hva de skal gjøre for å slippe de forsmedelige nederlagene fra 80 tallet, hvor velforeningen fikk stoppet vedtatte rivinger av gamle hus. I en moderne tid vet kommunen alltid best. Bare velgerne husker dette til valget, og at det vil dukke opp et politisk troverdig miljøalternativ.