Monday, March 24, 2008

Vestby kommune v/Bygningssjefen


 

GNR 160 BNR 53 - SAGA VEIEN 7

Jeg viser til kommunens brev av 4.3.08: " hvor det gis anledning til innsendelse av søknad om tillatelse" og " fristen 28.03.08 til å fremme søknad, samt varsel om at dersom komplett søknad ikke er inngitt".

Kommunen legger til grunn feil lovanvending når den krever søknad. Dersom tiltakene skal underkastes kommunal behandling gjelder reglene for meldepliktig tiltak. Kommunens argumentasjon om at meldepliktige tiltak i vernesonen blir søknadspliktige er uholdbar. Loven er den samme uavhengig av sone. Regelen for meldepliktige tiltak inneholder ingen unntak for vernesonen.

Når det gjelder kommunens hjemmelshenvisninger i saken er disse altfor upresise. Jeg krever derfor at kommunen, i tillegg til å angi paragrafen, siterer den del av lovteksten kommunen vektlegger. Av særlig interesse er hvilken hjemmel kommunen mener å ha for å hevde at meldepliktige tiltak blir søknadspliktige i vernesonen, og hvorfor kommunen mener at meldeplikten er suspendert i vernesonen.

Når det gjelder brukstillatelse for annekset, vil jeg vite om kommunen mener frikjøpsordningen, uten opparbeiding av lokale parkeringsplasser, er overensstemmende med veitrafikklovens formål og forarbeider. Jeg gjør i denne sammenhengen oppmerksom på at utnyttelsesgraden på eiendommen er endret ved ny oppmåling.

Første runde i balkong saken viste at kommunen har en lurvete holdning til lovgivningen. Andre runde viser så langt ("Vi kan for øvrig ikke se at det fremkommer nye opplysninger i saken i Deres brev av 24.02.08") ingen vilje i kommunen til å skaffe seg hjemmel for pålegg overfor meg. Kommunens interesse for habilitet og likebehandling er heller ikke synlig. Etter ett års bortkastet saksbehandling pga kommunens feil lovforståelse, burde mer ydmykhet mht saksbehandlingsregler og en mindre bratt lærekurve vært forventet.

Balkongsaken minner mer og mer om kommunens "justismord" i Kjus saken. Samtidig som kommunen planla hotell og boliger sentralt i strandsonen på marinaen, krevde en menings- og hensiktsløs riving av moloen vis a vis på Storholmen. Til alt overmål på et område uten interesse for allmennheten. Tilsvarende planlegger kommunen en voldsom utbygging på nabo Kiwi tomten.

Sett i et slikt perspektiv er kommunens krav om riving av min balkong på 4 kvm en meningsløshet og det rene pjatt. Som i Kjus saken bruker kommunen sin makt til å forfølge saksbehandlernes personlige antipatier. I mitt tilfelle til og med antipatien mot min mann, som kommunen lar flyte over på meg. Saken startet i Østlandets Blad i februar 07 med et dobbeltsidig oppslag med forhåndsdømming fra planutvalgets medlemmer og bygningssjefen. Det er all grunn til å tro at bygningssjefen har latt seg influere av oppsagt journalist Anne Rodvang i den etterfølgende behandling, samt av en uvedkommende privatperson med dubiøse motiver, jfr. "oppklaringen" av hjemmelshaver.

Saksbehandlerne forskjellsbehandler over en lav sko. I den anledning finner man opp hjemler som ikke eksisterer, overser klare hjemler (som i utvidelsen av Kiwi butikken) eller angir upresise hjemler som grunnlag for vedtak.

Når det gjelder balkongen, og øvrige av mine tiltak, er situasjonen slik at de uansett verken blir revet eller stengt, fordi tiltakene ikke er i veien for naboer eller offentligheten, og jeg verken motsetter meg søknad eller melding om det viser seg pliktig. Bygningssjefens engasjement er regelrytteri for reglenes skyld, ikke for samfunnmessige behov.

Jeg finner det påkrevet å minne bygningssjefen om at han faktisk er offentlig tjenestemann (engelsk: civil servant) lønnet av blant andre undertegnede. Jeg verken leier av bygningssjefen eller interesserer meg for hans subjektive mening om hva jeg foretar meg på min eiendom. Det har dessverre åpenbart gått bygningssjefen forbi at han i rollen som offentlig tjenestemann skal hjelpe meg, ikke bruke sin dyrebare arbeidstid til å kverulere med meg, som betaler lønnen hans. Bygningssjefen mangler åpenbart alminnelig folkeskikk, og så langt ser det ikke ut til at ledelsen i kommunen er i stand til å fortelle ham hva det dreier seg om.

I en slik situasjon krever jeg erstatning for mitt arbeid med saken, også første del som kommunen tapte fullstendig. Av praktiske grunner fremme jeg erstatningskravet for begge omganger når saken er ferdig behandlet, og kommunen har tapt fullstendig.

Son, den 21.03.08

Birte Christina Dalan Aakre