BYGNINGSGRUS I SKI KOMMUNES ADMINISTRASJON

Østlandets blad melder 5.3.08 at " Ski kommune likte dårlig at (hytte)eieren hadde laget kjeller uten tillatelse, og ba eieren fylle igjen kjelleren med grus". Saken gikk til driftsutvalget og fylkesmannen, som begge opprettholdt vedtaket.

Svein Kamfjord (V) påpeker at "Kjelleren er ikke til sjenanse for naboer, noe fylkesmannen også påpeker, og hytteeieren har sørget for et avløpsanlegg som ikke gir utslipp".

Gjennom flere år har jeg trodd at dårskapen i bygningssaker var et særegent fenomen for Vestby kommune, men nå forstår jeg at Ski kommune må innlemmes i dåreklubben.

Saken er uforståelig: Hytteeieren har bygd en kjeller under sin egen hytte, ja hva så? Hva skal det angå kommunen eller andre?

Hytteeieren uttaler seg selvfordømmende, på linje med ofrene for Moskva prosessene på 1930 tallet: "Han legger ikke skjul på at han har tatt seg til rette (min understrekning) ved å bygge først og spørre siden."

Så grundig har kommunen greide å hjernevaske befolkningen at eieren beklager at han har gravd ut en kjeller på sin egen eiendom, uten sjenanse for noen.

Stikk i strid med lovens formål og forarbeider har den hellige treenigheten bygningsetaten, drifts-/planutvalget og fylkesmannen misbrukt lovens skjønnsadgang til å introdusere et redselsregime (jfr. vedtaket om igjen fylling) i bygningssaker. Eiere av fast eiendom skal stå med lua i hånden, som tidligere tiders leilendinger, for å spørre den eneveldige bygningsmakten om tillatelse til de mest banale tiltak som verken interesserer naboer eller allmennheten.

Bygningsmyndigheten har tilranet seg en makt som ikke tjener til annet enn å tilfredsstille offentlige tjenestemenns personlige behov for kontroll og maktutøvelse. Makten har sitt ideologiske grunnlag i en forskrudd tankegang som går på at eieren ellers vil ødelegge eiendommen.

Tiden er overmoden for en grenseoppgang mellom bygningsmessig frihet i kraft av privat eiendomsrett og kommunens behov for regulering. Hytteeierens utgraving av kjelleren er ikke i nærheten av grensen. Kommunens krav om gjenfylling med grus hadde vært komisk, var det ikke fordi kommunen var nære på å bruke samfunnets maktmidler fullt ut for å få "grusingen" gjennomført.

Administrasjonen overkjører politikerne med en faglig kompetanse som ikke er holdbar. Fylkesmannen foretar ikke lengre selvstendige vurderinger i en misforstått lojalitet mot "lokaldemokratiet". Tilbake sitter frustrerte og oppgitte borgere med kostnadsdrivende unødvendige pålegg uten grunnlag i loven.

Administrasjonens feilprioriteringer fører til at høyst nødvendige saker forsinkes og en uforholdsmessig stor del av kommunens ressurser går med til en saksbehandling som ikke har fornuftig formål.