ANGIVERI I VESTBY

Motstanden mot tyskernes okkupasjon var hardest på Balkan og i landene rundt det østre Middelhavet, fordi samholdet i befolkningen var sterkest der. Som Gunnar Sønsteby har påpekt hadde Norge et høyt antall angivere. Nordmenn som meldte nordmenn til Gestapo var et kjempeproblem under krigen.

Angiveriet sluttet dessverre ikke med krigen, det tok bare andre former, og har fortsatt helt til i dag. For få år siden var det nærmest en folkesport å angi til politiet øst europeere som arbeidet uten arbeidstillatelse på private boliger. "Synderne" ble sendt hjem, fratatt opptjente penger av politiet, og huseierne fikk en kraftig bot. I dag er det ingen som løfter øyenbrynet, så alminnelig er det.

Vestby kommune har kunnet gjennomføre sin strandsone politikk uten å forlate rådhuset. (Over)ivrige enkelt personer har latt det gå sport i å rapportere til rådhuset bygningsmessige "uhumskheter" i strandsonen. I Son har det utviklet seg en ukultur blant selvoppnevnte bevarings fundamentalister med direkte linje til rådhuset.

En kommune som baserer sin forvaltning på "tips" (tidens ufarlige moteord for angivere) får som resultat en praksis preget av vilkårlig og usakelig forskjells behandling. Tipserne (les: angiverne) kan ha sine personlige motiver, og deres utvalg av saker er ikke underlagt politisk kontroll.

Det er derfor all grunn for kommunen til å utarbeide profesjonelle kontrollrutiner med kommunal kartlegging av så vel strandsonen som historiske verdifulle miljøer. Bare slik kan kommunen ivareta viktige rettsikkerhetsprinsipper og sørge for en mest mulig likeartet forvaltnings praksis. "Tips" telefonen for strandsonen og bygningsmessige forhold bør stenges.