POST COOP SON - FORANDRE FOR Å BEVARE

Når Coop og Skeidar er sendt tilbake til butikkene for å slikke sårene etter forsøkene på utbygging i Son, kan vi ikke blåse faren over. Utbyggingsspøkelset vil redefinere og omgruppere, og prøve seg på nytt. Kapitalens lover fungerer dårlig i et marked med en begrenset ressurs som strandsonen. Tidshorisonten er for kort, og synergieffekter telles ikke. Kapitalen ser ikke lengre enn til årets bunnlinje. Det samfunnsmessig lønnsomme er å høste av allmennhetens bruk over lang tid. Likheten med laksefiske er slående. Villaksen kaster mer av seg når den fanges av turister i elvene, enn når yrkesfiskerne tar den på garn. Petter Olsen i Hvitsten og en Islandsk (!) milliardær har skjønt det. Islendingen betaler fiskerne for å bli på land. Petter Olsen gir ideologisk, moralsk og økonomisk støtte til bevaringskreftene. Den beste garanti for en miljøtilpasset bærekraftig utvikling i Son ligger i nærdemokrati.

Veien til egen kystkommunen for Son, Hvitsten og Hølen går gjennom fornuftig forvaltning. Når fellesskapet skjønner at dets interesser best ivaretas lokalt, har vi vunnet selvstendighet fra Vestby kommune. Soon og omegn velforening får en sentral oppgave i kraft av stor oppslutning i lokalsamfunnet. Vellet må omdefinere sin virksomhet fra rollen som premissleverandør, til koordinator for samarbeidende organisasjoner, så vel politiske som interesseorganisasjoner. Vellet er partpolitisk nøytralt, samtidig som virksomheten er politisk, vellet ønsker Son utviklet i en bestemt retning.

Vellet må ta denne nye erkjennelsen inn over seg. Coop kampen avslørte et vell som var mer redd for å miste den politiske dyden, enn blokkene på Son havn nord. Særlig merkelig blir dette når Vestby Høyre har fungert som vellets forlengede arm i kommunestyre og planutvalg, og stemt mot blokkene på Son havn nord og Marinaen. Spissformulert ville vellet heller ha blokkene, enn å mistenkes for å samarbeide med Vestby Høyre. Kampen for kystkommunen krever samhold i ekstrem grad. Coop kampen har vist et vell som må bli flinkere på samarbeide. Vellets fremste oppgave må være å sørge for at alle krefter trekker i samme retning, ikke å være et hinder. Vellet må gi samarbeidspartnere tillit og innflytelse. Grunnelementet i ethvert å samarbeide er å fremme hverandre, ikke jage etter egen ære, men ære andre.

Store offer kreves også av privatpersoner, dersom kampen for en kystkommune skal krones med hell. Hva kan Son gjøre for meg, må byttes ut med hva kan jeg gjøre for Son. Private som sitter på ubebygget strandsone, eller private veier, må spørre seg om ressursene kan dels med fellesskapet. Særlig vil jeg peke på festekontraktene som et hinder. Hus på annen manns grunn er en anakronisme. Uten at den enkelte huseier har full råderett over eiendommen, kan fellesskapet i praksis ikke vente den ønskede aktivitet som full juridisk eiendomsrett gir. Faktisk er festeinntektene som bøndenes attåtnæring, det eneste hindrer for at Stortinget for lengst har opphevet hele festeinstituttet. For sikkerhets skyld er Norge alene i verden om å ha et system som tillater at hus og grunn har forskjellig eier. Son, Hvitsten og Hølen har ikke tid til å vente. En rask og sjenerøs avvikling av festet grunn er en viktig forutsetning for lokal stedsutviklingen.

Son, sammen med Hvitsten og Hølen, er som skapt for å danne kommune sammen. Vi har felles historiske røtter, bebyggelse og infrastruktur byr på like problemer og muligheter, og vi er regionale og nasjonale ressurser i strandsonen. Ved å satse på omsorg, skole og kultur får hvert av stedene sin administrative del. Å gå mot storsamfunnets ønske om storkommune er en formidabel, men ikke umulig oppgave. Son marina og Son havn nord lærte oss en lekse: Son må bli autonom. Vestby kommune skal ikke bestemme over Son, langt mindre hva som skal bygges. Dette må ikke skje en gang til!