VESTBY KOMMUNES BORTKASTEDE PENGER

Elisabeth Gilbo var pålagt av Vestby kommune "å rive et anneks på 18 kvadratmeter og et tilbygg på 29 kvadratmeter." Gilbo nektet og rivepålegget havnet i Follo tingsrett. Etter fire dager er saken avsluttet med forlik, hvor bygningene blir stående mot at tilbygget forkortes med 1,5 meter og taket senkes. Annekset må bygges om til uthus ved at "vinduene (må) endres og skiftes ut med mindre, smalere vinduer, forteller bygningssjef Hans Christian Fæste" ØB 16.10.07.

Kommunens nederlag er med andre ord totalt. Hvilken forskjell gjør halvannen meter og vindusstørrelsen for allmennheten? Hvordan forsvarer kommunen omkostningene med fire dagers rettssak som ender med at " Taket må senkes slik at det utgjør en forlengelse av det gamle hyttetaket." Hvorfor skal Elisabeth Gilbo bygge om for ti tusener av kroner for uinteressante endringer utelukkende med formål å berge bygningssjefens stolthet? Vi snakker om en hytte som ligger i "huttaheiti" (Dronning Sonjas uttrykk) og annekset i et kratt (ut fra bildet i ØB å bedømme).

Kommunens pengebruk (jfr. spesialrådgiver Roald Haugbergs mangeårige "korstog" mot utvalgte hytter i strandsonen) har altfor lenge vært omvendt proporsjonal med tiltakenes betydning (Jfr. Son havn nord hvor Coop og arkitekt Reine kunne herje fritt) for allmennheten. Husbyggere i hyttefelt påføres store ekstrakostnader pga kommunal flisespikking om takutforming, ressurssvake (som kommunen gjerne tar skattepangene fra) får tilværelsen ødelagt av nidkjære saksbehandlere uten empati. Hvor lenge skal kampen om uthus, utedoer, borrevann, mini moloer og cm på mønehøyder prioriteres i en kommune hvor eldre omsorgen er billigst i landet?

Krigen mot hytteeierne preges av heksejakt (Petter Olsens "strandbar"), justismord (Kjuus saken) og personlig prestisje (Hansson saken). Media, og særlig Anne Rodvang i ØB, tabloidiserer kommunens argumentasjon uten motforestillinger.  Sakene fortoner seg som surrealistiske grensende til Kafkas "Prosessen".

Planutvalget må godkjenne Gilbos bygginger slik de står, og heller ta inn over seg at dommeren har lagt til grunn at rivevedtakene er sterkt urimelige, vilkårlige og innebærer usaklig forskjellsbehandling. I så måte skal vi være Elisabeth Gilbo en stor takk skyldig. Saken er en viktig vekker om at kommunen må rydde opp i praktiseringen av Plan og bygningsloven. Byggesaksbehandlingen er et av de sjeldne områdene hvor kommunen kan spare penger, samtidig som kvaliteten heves.