UNNSKYLD KJUUS

Rivingen av ”moloen” din på Storholmen var unødvendig og ubegripelig. Den var ikke til hinder for allmennhetens ferdsel. Som innbygger i Vestby kommune ber jeg deg om unnskyldning for Haugbergs og kommunens oppførsel. Vi tålte den urett som ble deg til del, fordi den ikke rammet oss selv. Det samme gjelder uretten mot de andre hytteeierne, tennisbanen på Kjøvangen, platting, trapper og naust på Kroken, og var det ikke noe med en centimeter på et mønehøyde, og en flytebrygge på Kjøvangen. Vi fastboende brød oss ikke, det gjaldt jo bare utenbygds boende.

I dag vet vi at vi burde ha brydd oss. Haugberg og Ludvigsen fikk føle maktens beruselse. Hytteeierne var et lett offer. Å vandalisere Husjordet var dobbelt moro, først lure selgeren trill rundt, dernest krenke alle som har brukt sin tid på å bevare Sons kulturelle historie. Å stoppe en samlet befolknings ønske om butikk på Sletta gjorde godt. Kommunen fikk drahjelp fra Vegvesenet, som satte opp bom på Smørbekk. Derved ble gratis kjørerne tvunget om Son. Å, for en søt tilfredsstillelse, å se alle bilene presse seg gjennom Sons trange gater i jakten på brød og melk hos Ola. For riktig å vri kniven rundt i såret ”avklarte” Haugberg at Kiwi kunne doble butikk arealet uten å søke kommunens godkjenning. I grunnen ganske morsomt, som et gjesp og oppvarming å regne.

Hotell boligene på Son marina ble det litt mer fart i. Ved å tillate utbygging i sjøen, mellom to badestrender, kunne Haugberg ustraffet vise alle at han egentlig ikke var interessert i strandsonen, annet enn til å plage hytteeierne. Samtidig fikk Haugberg flyttet en veldrevet lokal virksomhet med 30 års fartstid, og terget på seg de fastboende som bodde rundt prosjektet. Enda mer fart i sakene ble det ved å tillate en ekstrem utbygging i Son havn nord, og å stenge sjøfronten. Som en ”bonus” kunne Ludvigsen og Haugberg notere seg pensjonistenes kollektive sorg over at det Son de var så glad i var i ferd med å forsvinne. Å mobbe pensjonistene var nesten like moro som å mobbe hytteeierne, de er ingen gruppe å frykte.

Båteierne var en gruppe det kunne være interessent å se hvor langt kommunen kunne strekke. Hvorfor ikke kreve inn en liten million for fiktive kommunale ytelser, å se om det kan bli noe moro ut av det. Et protestbrev fra båtforeningen var morsomt, men heller ikke mer. I grunnen gikk alle sakene alt for lett, det var ingen stor motstand å notere seg. Før kumpanene Ludvigsen /Haugberg kom på ideen med å avgifts belegge parkering i Son sentrum, etter først å ha innført boplikt og hindret flest mulig parkering på egen grunn. Å, så godt det ble å sitte nord i Vestby å kjenne sinnet, og raseriet, fra lokalbefolkningen strømme mot seg. Nytelsen av å avslå alle søknader med bønn om dispensasjon fra fortvilte private og næringsdrivende.

Med gratis parkering i Vestby sentrum kan næringslivet der se fremtiden like lyst i møte, som det blir svart for næringsdrivende i Son. Særlig tilfredsstillende var det for Ludvigsen å se hvordan næringsforeningens ledelse i Son falt sine egne medlemmer i ryggen, ved i praktiske tiltak å hjelpe kommunen med gjennomføringen av avgiften. Kontrollen med parkeringsavgiften overlot kommunen til torpedoene i Europark, Norges mest beryktede parkerings firma. Med kommunens velsignelse kunne Europark startet med å kreve 10.000 kr i ”beskyttelses avgift” av hver av drosjene, for at de skulle få fortsette å kjøre. Rørende er det å se hvordan områdeleder Sogn skryter av sine prokuratorknep for å omgå Veidirektoratets forbud mot privat innkreving på offentlig grunn.

Son hadde potensialet til å bli en perle, med parker og åpne landskap mot havet, spaservei langs hele sjøfronten og gågater hele sommeren. Under dekke av trebåtmuseum og Snøhettas planer om park på torget, greide kommunen å overrumple oss med boligblokker og avgiftsparkering. Så Kjus, vi får bare si som Arnulf Øverland, du skal ikke tåle så vel den urett som ikke rammer deg selv. Til slutt kom Ludvigsen og Haugberg til Son. Vi skulle slått ring om moloen din, så hadde vi kanskje bevart Son.